Verdensarv i Norge

Stedene i Norge er Bryggen i Bergen (1979), Urnes Stavkirke (1979), Røros Bergstad (1980), Vegaøyene (2004), Vestnorsk fjordlandskap (2005), Struves Meridianbue (2005), Rjukan-Notodden industriarv (2015) og selvfølgelig Bergkunsten i Alta som ble innskrevet i 1985. Alta er den eneste kommunen i Norge, og ett av svært få steder i verden, som har flere enn ett verdensarvsted. Mange mener vi har flere steder i Norge som fortjener en plass på Verdensarvlista, og nettopp derfor finnes det også en såkalt «tentativ liste». Det er en liste med steder man vil vurdere å søke om verdensarvstatus for. Eksempler på steder på Norges tentative liste er Jan Mayen og Bouvetøya (som et ledd i en internasjonal nominasjon), Svalbard og Lofoten-øyene.

I Norge er det Riksantikvaren som har det øverste ansvaret for forvaltningen av verdensarvstedene. 2007 ble Norges Verdensarv opprettet, som er stedenes egen interesseorganisasjon. I 2014 ble det etablert 3 verdensarvsentre, blant annet ett her i Alta, og det planlegges at på sikt skal alle 8 verdensarvsteder ha egne sentre. Verdensarven i Norge er viktig for reiselivsindustrien da det er kanskje den høyeste annerkjennelsen en kan få i reiselivssammenheng. Men det er viktig å huske på at verdensarv ikke har fått denne statusen pga. popularitet. Et sted blir verdensarv fordi stedet har en enestående, universell, internasjonal verdi i seg selv.

Alle oppføringer på verdensarvlisten skal ha en egen Statement of outstanding universal value (OUV) hvor verdiene som utgjør grunnlaget for verdensarvstatusen er definert. OUV-erklæringen legger dermed grunnlaget for hvilke verdier som skal beskyttes og vil være utgangspunktet når UNESCO skal evaluere hvorvidt forvaltningen av verdensarven oppfyller konvensjonens forpliktelser. Verdensarven Bergkunsten i Altas OUV kan leses her.