Verdensarv
Tanken om at det finnes noe her på jorden som er verdt å ta vare på, av både natur og kultur, er noe vi alle kan være enige om er en god tanke. Det finnes ting som er av universal verdi, som det ikke finnes maken til, og som trenger et vern rundt seg for å være ivaretatt. Dette er bakgrunnen for verdensarvkonvensjonen.
Konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv ble vedtatt av FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) i 1972. Over 1000 steder er innskrevet, hvorav rundt 800 er kultursteder og 200 er natursteder. For å kunne bli et verdensarvsted må minst ett av en liste på ti kriterier oppfylles. En komite nedsatt av medlemslandene bestemmer hvem som kan få verdensarvstatus. Dersom man blir tatt opp på listen, forplikter statsparten seg til å følge et sett retningslinjer gitt av UNESCO. Dersom et sted ikke blir ivaretatt i forhold til disse retningslinjene, kan komiteen kan også sette stedene på den såkalte farelisten. I ytterste konsekvens kan et sted miste verdensarvstatusen sin, noe som har skjedd.
ICOMOS (International Council on Monuments and Sites) er det rådgivende organet til UNESCO når et nytt sted vurderes tatt opp på listen.