Storsteinen

Figurene ble oppdaget av skytebas Åge Nilsen som i 1973 var tilkalt for å vurdere sprenging av den store steinen. Mens han undersøkte toppflaten så han noen figurer som var hogget inn. Dette reddet steinen fra å bli sprengt i stykker. Oppdagelsen av helleristningene på Storsteinen var det første av en rekke helleristningsfunn i Alta utover på 1970-tallet. Ikke lenge etter at Storsteinen ble funnet, ble også de første helleristningene funnet i Hjemmeluft.

Storsteinen har bratte sider og en toppflate på litt under 50 m². Den skrånende flaten ligger 21-22 m.o.h. Her har flere hundre ristninger blitt hogget over hverandre gjennom en lang tidsperiode. Figurene er fra de tre eldste fasene (dvs ca 7000-4000 år siden) og består hovedsakelig av rein, elg og mennesker, men også andre figurtyper finnes. Det kan være vanskelig å tolke noen figurer, dels fordi de er hogget over hverandre, dels fordi overflaten er relativt forvitret.

Storsteinen er uvanlig i den forstand at man gjennom flere tusen år har kommet tilbake for å lage nye helleristninger på den samme, lille bergflaten. Det er derfor mange overhogde figurer på steinen. Det vanlige i Alta har vært at man har tatt i bruk nye bergflater lavere i terrenget etter hvert som landhevingen gikk sin gang og nye glatte bergflater steg opp fra havet. Storsteinen ligger midt mellom de andre store helleristningsområdene i Alta, med Hjemmeluft/Kåfjord på den ene siden og Amtmannsnes på den andre. Hjemmeluft og Kåfjord var de viktigste områdene i de to eldste fasene. I den tredje fasen opphører aktiviteten så godt som helt der, og Amtmannsnes blir det nye store området for å lage helleristninger. Men gjennom alle disse tre eldste fasene med skiftende fokus, har Storsteinen beholdt sin rolle som rituelt sted. I fase 4 og 5 vender man så tilbake til Hjemmeluft igjen, og ingen flere helleristninger blir laget verken i Kåfjord, på Storsteinen eller på Amtmannsnes.