Verdensarvens Struves Meridianbue

Menneskene hadde lenge kjent til jordas runde form og at den var flattrykt ved polene. Men ikke dens eksakte form og størrelse. Dette ble bestemt med gradmålinger og en del av en meridianbue ble målt ved triangulering. Bredden for endepunktene ble bestemt ved astronomiske observasjoner. Når man kjente buelengden og vinkelen kunne man regne ut jordas krumning, men også jordas radius ved ekvator.

Fra 1816 til 1855 ble det gjennomført gradmålinger fra Fuglenes i Hammerfest til Ismail i Ukraina. Det var astronom Friedrich Georg Wilhelm Struve som ledet prosjektet. I Norge var det astronom Christopher Hansteen som var leder for målingene. Målingene i Norge foregikk fra 1845 til 1850. Det var to militære oppmålere og en vitenskapsmann som benyttet fire sommersesonger til oppgaven.

Det var en stor utfordring på den tiden å måle avstanden på 2820 km. Først målte de en kjede av trekanter, en gradmålingsrekke, og det ble målt vinkler mellom siktlinjer til punkter. I Norge var det 15 hovedpunkter og 8 hjelpepunkter. Det ble målt en kort avstand; en basislinje i Alta. Denne dannet et ekspansjonsnett som ble knyttet til gradmålingsrekken fra Fuglenes til den finske grensen.

De fire punktene i Norge som er valgt ut som verdensarv, representerer viktige deler av metoden. Meridianstøtta i Hammerfest er endepunktet. Her foretok de astronomiske observasjoner og bestemte bredden for endepunktet. Lille Raipas i Alta er et viktig punkt i ekspansjonsnettet. I Kautokeino er punktet Luvddiidčohkka eller Lodiken som forener gradmålingsrekken med ekspansjonsnettet, her er også punktet Bealjášvárri eller Muvravárri som var vesentlig for å føre gradmålingsrekken sørover til Finland.

Les mer om verdensarven Struves meridian bue: www.struve.no