Kunsten å måle jorda i Finnmark?

Struves meridianbue ble verdensarv i 2005. Meridianbuen ble oppmålt fra 1816 til 1852. Det var den første nøyaktige oppmålingen av en lang meridian som gjorde det mulig å beregne jordas størrelse og form. Den ble også den lengste og nordligste meridianbuen på 1800-tallet. Framtredende oppmålere, geodeter og monarkers samarbeid preger historia om denne verdensarven. Historien om oppmålernes feltsesonger fra 1845 til 1850 i Vest-Finnmark er mindre kjent. Hva var de største utfordringene? Hvordan benyttet de landskapene i Vest-Finnmark for å måle en kjede av triangler; en gradmålingsrekke fra Hammerfest til Svartehavet? 

Verdensarven Struves meridianbue har fått navnet fra Fredrik Georg Wilhelm Struve (1793-1864) som i 1813 var professor i matematikk og astronomi i dagens Tartu i Estland. Han fikk ansvaret for trianguleringen i Livland, som var en del av Russland. Struve fremmet i 1820 et forslag til myndighetene om å utføre gradmålingsarbeid i Baltikum. Han argumenterte for at det ville ha stor vitenskapelig verdi, og samtidig viktig for kartleggingen av landet. Den militære oppmåleren Carl Tenner, drev på denne tiden med oppmåling i Litauen. Han klarte å kombinere både behovet for kartlegging og triangulering. Da de sammen publiserte undersøkelsene i 1832 hadde ideen om en utvidet meridianbue ned til Svartehavet opp til Ishavet begynt å ta form. Nå gjaldt det å få overbevist også myndighetene i Sverige og Norge.

I 1844 fikk Vitenskapsakademiet i Stockholm en forespørsel om svensk-norsk deltakelse. Nils Haqvin Selander som var direktør for Stockholms Observatorium skrev anbefalingsbrev til myndighetene og det samme gjorde Christopher Hansteen direktør for Observatoriet i Christiania. Nordkapp ble pekt ut som det nordligste endepunktet, og en del av vurderingene i forkant handlet om hvor de største utfordringene ville komme og hvilken rute de burde velge fra Nordkapp til den finsk-russiske grensen. Etter å ha studert kartene over området mente Selander det var to mulige ruter, en via Porsangerfjorden og en via Altafjorden.  Han mente at de største utfordringene ville de svenske oppmålerne møte på i Muonio. Han mente videre at transportvegen via Altaelven kunne by på problemer i og med at store områder var folketomme og at det var få som kunne hjelpe til med å frakte ekspedisjonen. I Norge var man mest opptatt av å overbevise myndighetene om å delta og at utfordringene kunne løses ved å sende to kompetente personer for å rekognosere terrenget. Den 13. juni 1845 ble det besluttet i et sammensatt svensk–norsk statsråd at gradmålingsarbeidet skulle igangsettes i begge land. Den raske behandling gjorde at knapt en måned etter var ekspedisjonen i Hammerfest.

Oppmålingen av Struves meridianbue i Finnmark, var Norges første deltakelse i et internasjonalt forskningssamarbeid. Selander og Hansteen fikk ansvaret for oppmålingene i Sverige og i Norge i 1845. Hansteen deltok ikke selv med i arbeidet, det gjorde derimot to offiserer fra armeen: Fredrik Klouman og Christopher A.B. Lundh. De hadde begge spesialisert seg på landmåling ved den militære høyskolen. Klouman fikk kjennskap til Finnmark da han tilbragte to feltsesonger som landmåler her i 1840 og i 1841 for Norges geografiske oppmåling (NGO). Oppdraget deres var å rekognosere triangelpunkter, velge ut stasjonspunkter for gradmålingsrekken og finne egnede steder for basismålinger og astronomiske observasjoner. De skulle deretter anbefale hvilke stasjonspunkter som skulle gjelde for den norske gradmålingsrekken.

D.G. Lindhagen var svensk astronom som jobbet i Struves stab i Poulkova. Han deltok sommeren 1850 med å gjennomføre basismålinger og astronomiske observasjoner i Alta og i Hammerfest. Hans rapporter fra 1850 i Norge og 1851 i Lappland er inkludert i Struves publikasjoner som appendiks. Lindhagens assistent Lysander bistod også denne feltsesongen.

Selv om kildene ikke beskriver hjelperne til ekspedisjonene så kunne de fire sesongene i et område med lite utbygde transportveger ikke ha vært gjennomført uten betydelig innsats fra lokale handverkere, bærere, båtførere, kjentmenn og vardebyggere.

Denne framstillingen vil konsentrere seg om den første rekognoseringstur i 1845 og oppmålingsarbeid i 1846 og 1847, samt Kloumann og Lindhagens oppmåling av basislinjen i Alta og astronomiske observasjoner i Hammerfest i 1850. Kildetilfanget er til dels vanskelig, da dagbøker og rapporter konsentrerer seg stort sett om målingsresultater. Hensikten med framstillingen er å rekonstruere hendelsesforløpet og reise noen spørsmål. Hvordan organiserte de arbeidet? Hvilke reiseruter og metoder ble valgt, og hva ble deres største utfordringer? Men før ekspedisjonene i Finnmark belyses, må det sies noe om deres metode og hvilke utfordringer med klima som møtte dem.

Metode

Metoden er basert på det enkle prinsippet at dersom man kjenner lengden på en av sidene og to av vinklene i en trekant kan man regne ut lengden på de andre sidene. Man etablerer en gradmålingsrekke av triangler. Gradmålingsrekken besto av 15 stasjoner på fjelltopper. Signaler ble bygget og etablert på topper fra Tyven til finskegrensen. Signaler er fysiske konstruksjoner som kan være sirkulære eller firkantete varder, eller bygde tretårn. I Finnmark bygde de varder. Steinvardene på fjelltopper fungerte som trigonometriske punkter og herfra ble vinkelmålingene foretatt. Planen var å bygge varder av det eneste tilgjengelige materiale, som var løse steiner. Standarden var at signalene skulle være to meter høye. De skulle være hule og sirkulære varder av stein, med en jernbolt i sentrum. I hulrommet kunne signaltønnene sentreres og plasseres. De ble plassert på en sylindrisk stokk 10 cm i diameter og 3,5 meter høy. Den ble støttet av 3 stokker og en varde. Signaltønnene var halvtønner som var delvis hvitmalt med en diameter på ca. 92 cm (3 fot) og en høyde på ca. 61 cm (2 fot). Men ikke alle signalene ble like solide av de tilgjengelige steinene de fant i områdene. Allerede fem år etter rapporteres det at signalene på Haldde og på Luvddiidčohkka hadde fått hard medfart.

I 1845 og 1846 drev Lundh med barometriske høydemålinger, som ble utført for å finne høyde over havet. Siden lufttrykket avtar med stigende høyde, kan man ved en formel for utregning finne ut hvor høyt over havet man er. For nøyaktige målinger må man korrigere for luftens temperatur og fuktighet. Det ble tatt flere målinger ved to til tre høyder i terrenget og til flere faste tidspunkter; tidlig morgen eller ettermiddag. Målingene i Alta ble sammenlignet med målinger i Hammerfest samme dag, og alle målinger på innlandet ble tilsvarende sammenlignet med målinger gjort ved observatoriet i Kåfjord samme dag.

Når stasjonspunktene var klargjort kunne senit målingene starte. Senitmåling betyr vertikal vinkelmåling. Senit er punktet som befinner seg like over observatøren, dvs + 90° vinkel, og en senitdistanse er vertikalvinkelen mellom retningen til senit og retningen til et tilsiktningspunkt. Ved å måle senitdistanse (vertikalvinkel) mellom to endepunkter kan man bestemme høydeforskjellen mellom to punkter, det kalles for trigonometrisk høydemåling. Instrumentet som ble benyttet her fra 1846 var en Repsold fra Det Kongelige Observatorium i Christiania. Instrumentet kunne måle vinkler både horisontalt og vertikalt og foreta motsatte målinger av rotasjonsretningene. 

Når vinkelmålingene av de 15 valgte stasjonspunkter som dannet et nettverk av triangler var gjort i 1847, skulle nettverkets målestokk bestemmes ved å etablere en lengdebasis. Basislinjen ble etablert i Alta. Den hadde to endepunkter A og B. Det østligste punktet var i Elvebakken og det vestligste i Bukta. Begge punktene ble markert med nedgravde granittblokker, som var synlige ca. 20 cm over overflaten. I hver blokk boret man et sylindrisk hull for en jernbolt som ble støpt fast med bly. Fram til midten av 1800-tallet brukte man målestaver av tre. Lengden på målestengene var 2 toiser eller ca. 4 meter. Til sammen var baselinjen på 577 stanglengder eller (1154,7 toises) 2251,7 meter. For å overføre den målte lengden fra basisen til selve gradmålingsnettet ble det etablert et såkalt ekspansjonsnett. Nettet besto av 10 punkter som dannet trekanter av økende størrelse. Selve basislinjen utgjorde den ene siden i den minste trekanten, mens en av sidene i den største trekanten var identisk med en side i selve meridianbuenettet. På denne måten kunne de beregne lengden på én side i meridianbuenettet, og ut fra denne sidelengden og de øvrige vinkelmålingene kunne de regne ut lengden på alle sidene i det nettet som utgjorde meridianbuen. 

Når størrelsen og formen på gradmålingsrekken var bestemt, måtte de finne ut nettverkets reelle plassering på jordas overflate. Det ble gjort med astronomiske observasjoner på Fuglenes. De astronomiske måleinstrumentene målte den eksakte tid en stjerne krysser meridianen av det observerte punktet, mens selve breddegraden ble målt ved å finne distansen mellom forskjellige stjernepar (se www.struve.no for å lese om metoden).

Klima

Den «lille istiden» regjerte enda i landet. Noen steder mener forskere den ble avsluttet ca.1850, andre steder så sent som ca. 1920. Systematiske temperaturmålinger startet man ikke med før i 1863, så det er vanskelig å ta stilling til om været var unormalt kaldt disse somrene. Skriftlige kilder som berører Finnmark, rapporterer om dårlige avlinger, seine vårer og tidlige vintrer. Loggbøkene til Lundh og Klouman rapporterer om mye vind, skodde og regn og få sommerdager med over 20 pluss grader.

Endepunkt ved Nordkapp eller Fuglenes?

Nordkapp var målet for det nordligste endepunktet av Struves meridianbue. Hvorfor det blir forkastet er av de fleste forklart med tåke og dårlig vær. Det finnes ingen slike betraktninger i Kloumans eller Lundhs loggbøker. Beviset på den første tiltenkte gradmålingsrekken i Finnmark er en gammel skisse i Kartverkets arkiv (se figur 1). Trianglene med stiplete linjer, gjelder de nordligste triangler. Den første etablerte og nordligste triangelen har en trukket linje mellom Kvalvikfjellet (fastlandssiden til Havøya) - Kvalfjordfjellet (Kvaløya) - Kjøtvikfjellet (Sørøya). I et brev til direksjonen i Norges Geografiske Oppmåling (NGO) datert 31. juli 1845 fra Hammerfest, mente de at Havøya var det best egnede stedet for observasjoner. De hadde satt stedet i forbindelse med triangelrekken. På Havøya hadde de besøkt handelsmann Ullich, som skulle skaffe dem det de behøvde for å bygge en hytte for astronomiske målinger og observasjoner, og for oppholdet her. I løpet av sommeren 1845 gjør Lundh barometer målinger på utvalgte punkter langs kysten for den tiltenkte gradmålingsrekken med Nordkapp som endepunkt. Akkurat når de forkastet Havøysund som astronomisk stasjon og Nordkapp som meridianbuens endepunkt, er derfor litt uavklart. Var det på grunn av værforholdene i 1845 eller den seine ettervinteren i 1846 som førte til endringer av planen? Den kalde våren 1846 forsinket arbeidet med nesten en måned.

1845

Da de kom til Hammerfest 9. juli 1845 med dampskipet "Prins Gustav," gikk de ikke i land, men fortsatte med skipet til Nordkapp. Dermed kunne de få et bedre inntrykk av terrenget enn hva kartene ga, som de skrev til direksjonen. De reiste derfra direkte til Bossekop hvor det gamle oppmålingsfartøyet «Ellida» var leid inn til formålet. Så bar det nordover igjen. 14. juli passerte de på nytt Hammerfest, men allerede før de hadde passert Kvaløya kom de ut for en sterk storm og strandet. Fartøyet ble skadet og måtte repareres, men ingen av instrumentene ble skadet. De hadde ikke tid til å vente og fikk heldigvis leie et annet gammelt oppmålingsfartøy «Ormen.» Uhellet forsinket dem bare i tre dager. Tiden de hadde var knapp. Når oppdraget var utført skulle de møte de svenske kollegaene Selander og Lilliehöök i Kautokeino.

Loggboka fra barometermålingene i 1845 antyder også en reiserute. Planen var å bruke 3 uker langs kysten til bunnen av Altafjorden, men istedenfor tok det fem uker fra de ankom Finnmark til målingene ble tatt i Alta. To av disse ukene har de tydelig benyttet til å planlegge arbeidet.

Ruten gikk fra øy til øy ved kysten til fastlandet og Alta og derfra videre mot Karesuando. Valgene de gjorde underveis har de heller ikke begrunnet. Kildene forteller heller ikke om hvor mye utstyr eller hvordan dette ble fraktet fra Alta.

Hundre år etter beskrev landmåleren Axel Printz i «Landmålerliv i midnattssol» hvordan de tok seg fram fra Alta til Kautokeino: «Det ble ikke så lite vi skulle ha med oss med det samme. Solide dobbelte hustelt, ett til måleren, ett til assistentene, ett til hestekaren og ett koke- og spisetelt. For øvrig fullt utstyr til ekspedisjonen av instrumenter, klær og sengetøy, kjøkkentøy, kokesaker m.m. Noe ble kjørt på slep mens andre ting måtte fraktes på kløv.» Også Th. Bang beskrev i «Landmålerliv i Finnmark» at de hadde med seg faste assistenter og fikk i tillegg gjennom lensmennene foreskrevet 8 «lapper» til landmålerarbeidet; veivisere og huggere. 

Man må derfor anta at det var et betraktelig stort reisefølge om bord i «Ellida». Det samme gjaldt nok også turen videre til Karesuando. Reiseruten fra kysten til fjordbunnen i 1845 var som følgende:

23. juli til Havøya.

31. juli til Hammerfest. 

2. august til Sørøya med Slettnesfjorden.

4. august til Seiland med Skreifjorden og Snehatten Jedki.

8. august til Stjernøya med Store Kjerringfjord og Kjerringfjell.

14. august til Bossekop og Komsa. 

16. august til Kåfjord.

17. august til Haldde.

Denne sommeren gikk ikke ferden via Altaelva, og mest sannsynlig heller ikke via Kautokeino - Guovdageaineatnu - elva slik som Selander hadde anbefalt i 1844. De har trolig foretrukket kløvhester, bærere og kjentmenn. Ruten gikk sannsynligvis via høydedragene fra Vuoskolvárri like sør for Eiby den 25. august, til Nuhpi den 28. august, til Čaravárri den 30. august. Derimot blir ruten de har tatt fra Čaravárri ren gjetning i forhold til kart og terreng. Dersom de valgte å gå rett øst ville de slippe å forsere store våtområder før de kom til Bingis Biggeluobbal fjellstue.

De kunne også ha tatt retning mot Gievdneguoikka og deretter blitt transportert med elvebåter til Kautokeino. Istedenfor elvetransport kan de også ha fulgt høydedragene herfra med kløvhest. Det vil si øst langs elven til Kautokeino, hvor de ankom 3. september. 

Den 7. september ble det foretatt målinger ved Bealjášvárri og den 8. september ved Ádjit. Reiseruten kan, slik den gjorde for Leoni d´Aunets følge syv år tidligere (La Recherche-ekspedisjonen), gått via Kautokeinoelva mot Galanito, før de forserte et stort myrområde mot Syväjävri. Det ble gjort en måling 11. september ved Maanselkä «på nordsiden av landryggen, grensefjellet mellom Kautokeino Præstegjeld og Palajokki Amt under Muonioiska Pastorat i russisk Finland.» En ny måling ble gjort dagen etter ved «Aitama» og ved Karesuando.

Den 18. august 1845 hadde Klouman og Lundh sendt et brev til direksjonen i NGO fra Bossekop. I brevet fortalte de at de hadde korrespondert med de svenske oppmålere Selander og Lilliehöök (brev av 3. juli 1845) og blitt underrettet om at svenskene var ferdige med oppmålingen av triangelrekken Pathaware – Karesuando, og at de hadde valgt ut noen punkter som kunne forene de norske og svenske triangler. Nå gjenstod det å undersøke «Kolare Öen» for basismålinger. Lundh og Klouman fortalte videre i samme brev at de vil fortsette landreisen til Karesuando dagen etter.

I et senere brev fra Selander og Lillihöök, av 21. august 1845 sendt fra Kautokeino, anbefalte de Klouman og Lundh å benytte Bealjašvárri og Ádjit som forenende punkter for de to lands gradmålingsrekker. De anbefalte de norske oppmålerne å ta kontakt med de bofaste samene for å få henvist stedene og at de kunne bo på Skolemestergården.

De svenske og norske oppmålernes plan om å møtes i Kautokeino skjedde ikke.  Tre dager mistet de på grunn av forliset med Elida. Sommerens værforhold, terrenget og avstandene i Vest-Finnmark førte til ytterligere forsinkelser. Reisen i 1845 ga de norske oppmålerne god kunnskap om området de skulle arbeide i de neste feltsesonger.

Denne feltsesongen fortsatte Lundh med barometermålinger, mens Klouman som nå hadde fått med seg en ny teodolitt: En Repsold, skulle drive med senitmålinger. 27. juni var startdatoene for begge målingene i Hammerfest. Første barometermåling skjedde fra 2. etasje i kjøpmann Rostads hus, mens senitmålingene ble gjort fra Tyven. Kjøpmann Rostad har ikke fått mer omtale i loggboka til Lundh. Men Iver Christian Rostad ble kjøpmann i byen i 1841. Han hadde fått sitt borgerskap i Hammerfest i 1836, og hadde drevet et herberge/ hotell siden 1838. Det er sannsynlig at ekspedisjonsmedlemmene bodde her under oppholdet i Hammerfest.

Hvor lenge de ble i byen sier kildene ingenting om, men 16. juli er de på plass i Alta. Her tok Lundh barometermålinger fra den øverste gården i Eiby og neste måling ved bjørkegrensa ved Vuosgolvarre Vuoskolvarre. Deretter ble målinger tatt ved Vuoldoaivi, før ferden gikk videre til Čaravárri via Njargajávri og Datkojávri til Spielgajávri, hvor det etableres en leirplass to fot over vannet fra 21. til 24. juli. Det var stort sett klart og stille ved leirplassen med temperaturer rundt 10 - 13°C, men så ble det varmere og fra 24. til 29. juli hadde de temperaturer over 20°C.

Etter Spielgajávri dro de nordover via Altaelva og Lappajokka mot nordøst og til Ávjovári hvor de etablerte leirplass fra 25. juli til 30. juli. Leirplassen var omtrent 20 fot over bjørkegrensa på sydsiden av Ávjovári. 

Dette området må ha vært en stor utfordring. Å ferdes med kløvhester på innlandet kunne være relativt enkelt så lenge de hadde mulighet til å følge de slake høydedragene, men triangelpunktene hadde store myrområder mellom seg. Fra høydedragene kunne de beskue et mykt landskap med gule sivsletter omkranset av viekratt og usynlige sumpområder. Men dette myke og enkle slettelandskapet mellom høydedragene var et synsbedrag, området var mer eller mindre uframkommelige. Å forsere disse områdene med oppakning var slitsomt for både mennesker og kløvhester. De kunne synke ned til knærne i de dype myrene eller plutselig være fanget i en sump. Da måtte lasten tas av kløvhestene og bæres litt av gangen til man fant en mer framkommelig rute. Fuktige områder og elvebunner dekket av sleipt gress, var grobunn for uendelig mange insekter. Når temperaturen steg og vinden stilnet ville de mest blodtørstige insektene gi ekspedisjonen nye utfordringer. 

Fra Ávjovári dro de sørover igjen mot Lappajokka. Leirplassen ved Lappajokka lå ved elvas utløp. På nytt dro de vest tilbake til Spielgavárri fra 3. til 8. august. Men nå var sommeren over. Temperaturfall, tåke, disig og regn og lite vind preget dagene her. Ved Kautokeino prestegård og kirke var været omtrent det samme, men med en liten forbedring angående timer med klarvær. Her var de fram til 12. august med en avstikker til Bealjášvárri 10. august og til Ádjit den 14. august. Ferden gikk igjen nordover via Čaravárri den 18. august fram til Vuolddejávri den 22. august. De var ved Nuhpealáš den 25. august og dro østover mot Lodiken Luvddiidčohkka hvor de etablerte leir ved Holgajávri.

Lundh forlater Bæskades 6. september, hans oppgaver med barometermålinger var snart over. Ferden nordover gikk via Vina og Jøraholmen til Bossekop, noe som kan tyde på skyss via Altaelva.

Det ble foretatt senitmålinger fra 10 utvalgte stasjoner, hvorav Luvddiidčohkka ble observert på nytt året etter. De 10 punktene i 1846 var Tyven, Fuglenes, Håja, Ávjovári, Spielgavárri, Bealjášvárri, Ádjit, Čaravárri, Nuhpealáš og Luvddiidčohkka. Klouman ble igjen ved Luvddiidčohkka fram til 13. september, men vind, tåke og snøbyger gjorde at han måtte avslutte arbeidet før han ble ferdig, for å nå siste dampskip fra Alta.

1847

Dette året reiste Klouman «alene» nordover, men arbeidet kunne ikke bli utført uten en eller flere assistenter, matroser, skysskarer og bærere. Hvem disse var framgår ikke av kildene. Nå gjenstod fem stasjoner: Vertikalvinkelmålingene av Haldde, Gosviktind Jemmeluftoiavi, Vardefjellet Balkisoaivve, Kåven Kaaven og Seilandstuva Jedki . 

Fjellene langs kysten av Vest-Finnmark kan fra havflata se ut som høye tinder, men de høyeste rager bare litt over tusen meter. Disse har ikke samme spisse form som de man ser fra Lyngen og nordover mot Øksfjord. Men det betyr ikke at fjellene fra kysten av Hammerfest til Alta var lekende lett å bestige. Mange ruter opp til toppene består av blokker av stein eller småsteinsurer i forskjellige varianter. Ur kan være utfordrende både å ta seg opp og ned med tung bør i vått vær. Da blir laven på steinene mjuke og såpeglatte. Andre steder er steinblokkene bevokst med lyng og mose slik som i dag på Håja, og man kan fort tråkke ned i en avgrunn dersom man er uoppmerksom. Havskodda er et annet fenomen som vanskeliggjør bevegelsene i kystens fjellterreng. Den kan komme plutselig og forvirre all retningssans. Visstnok hadde Klouman året før fått byttet ut det tunge universalinstrumentet Reichenbach med en lettere Repsold - teodolitt, men den var likevel en tung bør som skulle bæres forsiktig opp og ned. Klouman fikk mange strabasiøse turer i 1847. Derimot må man anta at når Klouman en strålende klarværsdag sto på den utvalgte toppen, må utsikten ha vært mer fantastisk enn alle menneskeskapte tårnsignaler som man bygde i mindre kuperte og mer skogkledde land.

Klouman startet 13. juli på Haldde og arbeidet nordover mot Seilandstuva Jedki. Været var ikke på hans side: «Ethvert forsøg paa en endog kun nogenlunde nøiagtig Indstilling paa Signalerne mislykkedes aldeles paa Grund af den tykke Luft og heftige Vind. Efter Middag begyndte det at regne.»

Klouman har notert 17. august fra Stasjon XV Jedki at temperaturen var mellom 6,7 til 5,4 grader, luften var disig, og dagen starter med solskinn og senere kom tåke og regn. Den 28. august har temperaturen sunket, nå er den 3,8 til 3,2 grader. Det er SSV-vind og luften er disig og vibrerende. «Den 30 th August besteges atter forgjæves dette høie Sneefjeld.»

Den 2. september lyktes han, men tåken kom plutselig og sammen med den lave temperaturen (0,8 grader) avsluttet han målingene. Hvilken rute benyttet de opp til Seilandstuva? I 1845 ble barometermålingene tatt fra Skreifjorden, men dette området ser ut til å ha svært mange bratte partier, mens bestigning fra Bårdfjordbotn eller Jøfjorden ser ut som slakkere ruter opp mot toppen på 1079 m.o.h. Dersom «Ellida» også ble leid denne sommeren er det sannsynlig at de har valgt en brukbar havn for å unngå en sterk sørvestlig vind. 

Klouman besteg Seilandstuva fem ganger i løpet av denne sesongen før han kunne erklære arbeidet som tilfredsstillende. Han avsluttet dagboken fra 1847 slik: «men da Vinterens Nærhed allerede var bebudet ved flere, paa Jedki ei bortflóende Snefald, og da det ansaaes - endu nødvendigere at faae bestemt de paa Lodizhjokki fra f.a tilbagestaaende ei observerede Vinkler, saa maatte de indvundne Resultater betragtes – som fyldigstgjørende.» (fra trolig forrige år). Dette året gjensto derfor arbeidet ved Lodiken Luvddiidčohkka. Senitmålingene her ble tatt 13. september, temperaturen var fra 3,4 til 3 grader, det var svak sørvestlig vind selv om luften var disig og vibrerende.

En sommer med mye vind, regn og tåke var en prøvelse for oppmålernes behov for sikt og instrumentenes behov for stabile temperaturer og stabil forankring. Men til tross for de kalde somrene med tåke, regn og vind hadde de i løpet av 1846 og 1847 fått produsert vinklene på stasjonene i nettverkets videreføring fra Ádjit til Fuglenes.

1850

Fra feltsesongen i 1850 finnes det mer utfyllende opplysninger og en utførlig rapport fra Lindhagen hvor han også inkluderer et brev fra Klouman. Denne rapporten ble publisert i Struves publikasjon: «Arc of the Meridian. Of  25° 20´, between The Danube and the Glacial Sea.» I tillegg finnes det en dagbok med vinkelmålinger og en kortfattet rapport fra Klouman. Kan det være forskjellig bakgrunn og perspektiv som gjør at forskeren Lindhagen er mer raus i beskrivelsene enn armeens offiserer?

Målet for feltsesongen var å avslutte senitmålingene og opprette en basis i Alta, samt utføre de astronomiske observasjonene ved endepunktet. Siden Klouman ikke var utlært i metoden for å opprette en basis tilbragte han en tid sammen med Lindhagen i Poulkova. Like sør for St. Petersburg hadde Struve blitt direktør ved det nye sentralobservatoriet ved Poulkovohøyden i 1839. I denne perioden øvde Klouman og Lindhagen seg på å måle en basis utenfor observatoriet under inspeksjon fra Struve. Instrumentene ble også sjekket og justert av observatoriets tekniker Mr. Brauer.  

Den 21. mai forlot Lindhagen og Klouman Poulkova sammen med tekniker Lysander. De gikk om bord i dampskipet "Neptune" i Kronstadt, en havneby vest for St. Petersburg, mot København. Turen tok 3,5 døgn. Et norsk dampskip "Nordcap" var klar for å hente dem til Norge.

De ankom Kristiania 28. mai og ble der i 13 dager. Her ble alle instrumentene som de hadde med seg, samt de som ble tilført ekspedisjonen fra Kristianias Observatorium, kontrollert sammen med Ch. Hansteen.

Lindhagen skrev at til tross for Kloumans familieforpliktelser startet han nordover tidligere enn de andre, via landeveien til Trondheim. De andre tok dampskipet "Prinds Carl" til Trondheim, og derfra dro de sammen nordover med "Prinds Gustav" til Bossekop hvor de ankom den 25. juni. 

Tekniker Lysander og en tjener ble igjen i Bossekop sammen med utstyret, mens Klouman og Lindhagen dro til Hammerfest for å få bygd et observatorium på Fuglenes. De gjorde en avtale med en snekker om å utføre arbeidet etter deres instruksjon på 3 uker. De lagret instrumentene hos en handelsmann på Fuglenes, sannsynligvis Robertsen, før de vendte tilbake til Bossekop.

Sytten dager på sjøen ble avsluttet, og Lindhagen skrev at de var ikke helt enige om inntrykkene fra denne turen. Han selv syntes vestkysten av Norges skjærgård var både lite attraktiv og monotont, mens det norske innland var vakkert og variert. Hele reisen syntes han var kjedelig, samtidig som været var vilt og stormfylt.

Basismålinger i Alta

I Alta vurderte de to alternativer for å måle en basis. De måtte etablere en basislinje for å få nøyaktig målestokk inn i systemet til gradmålingsrekken. En basis er avhengig av flatt terreng. Avstanden mellom basisens endepunkter A og B var som regel mellom 2 til 5 km. De ble enige om at den mest kostnadseffektive var linjen fra Elvebakken til Bukta. Siden de bodde 6 km unna, ble de tvunget til å flytte nærmere basislinjen. De fikk innpass hos doktor Klingenberg på Altagård. I tillegg til å innlosjere Klouman, Lindhagen og Lysander, så assisterte doktor Klingenberg med oppmålingsarbeidet. Signaltønnene ble også laget ved Altagård.

Å måle en basis betydde at de måtte være flere personer. Klingenbergs oppgave var å se til at fire innleide menn flyttet stenger og satte opp stativer der det ble anvist. 

Kloumans og Lindhagens oppgave var å klarere stengene og lese av graderingene hver for seg, og så sammenligne resultatet for hver avlesning. Lysanders oppgave var å stå ved teodolittens teleskop og justere plasseringen av stengene. Oppmålingen gikk etter planen og det eneste som forstyrret arbeidet var myggene.

Den 12. juli gjensto bare én avgjørelse. Siden siste side i ekspansjonsnettet måtte sammenfalle med en side A`B`i gradmålingsrekken, vurderte de om basisen skulle forbindes med Haldde - Nuhpealáš eller Balkisoivi – Luvddiidčohkka eller Nuhpealáš – Luvddiidčohkka. De ble enige om at værforholdene langs kysten gjorde fjelltoppene mer utsatt for tåke og dårlig sikt og større risiko for at signalene og signaltønne ble ødelagte. Derfor var det mer praktisk å knytte basisen til den ene siden Nuhpealáš – Luvddiidčohkka.

Oppgavene og ansvaret ble deretter fordelt mellom Lindhagen og Klouman. Før de skilte lag hadde de bestemt hvilke punkter som skulle være med i det utvidete nettverket og bygd signaler/varder til disse. 

Klouman fulgte Lindhagen til Hammerfest for å peke ut stasjonene nær Fuglenes, spesielt Seilandstuva Jedki var viktig for vinkelmålingen til Fuglenes. Dette hadde ikke vært mulig på deres første tur til Hammerfest på grunn av tåke. De bestemte seg for en liten adspredelse og fortsatte derfor med dampskipet til Nordkapp og fikk en fantastisk opplevelse som turister, før pliktene kalte dem tilbake til arbeidet.

Ekspansjonsnettet i Alta

Klouman dro tilbake til Alta og startet rekognoseringsturen. Han fikk med seg tilstrekkelig med medarbeidere. Lindhagen fortalte: «at Klouman som leder for en karavan med 6 hester og like mange guider drar til fjellene i innlandet 27. juli.»   

Ekspansjonsnettet har åtte stasjoner, men det er altså bare tre av disse som ble ansett som viktige. Klouman forklarte dette i en rapport til Struve: «Signalet paa Triangelpunktet Haldi var nedfaldet, hensiktsmæssigst maate foretages med Triangelsiden, Lodizhjokki – Nuppivarri, valgtes inntil 8 Mellempunkter, nemlig Rautasvarre, Vuovgolvarre, Peskavarre, Store Reipas, Skuåddevarre, Lille Reipas, Kongshavnfjeld og Rafsholmen, hvoraf dog Peskavarre og Lille Reipas kun ere at betragte som Hjælpepunkter til Styrke for Triangelnættet. De triangler disse Punkter danner, ere ei alene for sig selv gode, men tillige saaledes forbundne med hverandre, at hver Hovedsides Længde bliver bestemt med flere Værdier.»

Ved å ta utgangspunkt i Kloumans egne notater var hans reiserute trolig slik:

Han noterte ned målingene ved Vuossogalvári fra 27. juli til 29. juli, ved Nuhpealáš den 31. juli, ved Luvddiidčohkka den 6. august, ved Helletoppen Ravttasbeaski den 9. august, ved Store Raipas den 16. august og tilslutt den 26. august ved Skoddavarre. Signalene måtte bygges på nytt flere steder, og signaltønner settes opp. De eneste problemene de møtte var hestene som stakk av en dag, og at skodde, vind og regn gjorde målingene vanskelige.

Klouman sendte et brev til Lindhagen 18. august hvor han ba han komme til Alta for å bistå med arbeidet på den første triangel, den som dannet basisens ene side. Lindhagen ankom Bossekop 26. august, mens Lysander passet på instrumentene og satte opp kronometret i Hammerfest. Ved bruk av Poulkova universelle instrument målte Lindhagen den første triangel som er Peska, Lille Raipas og Elvebakkens endepunkt i basislinjen. I tillegg var det viktig å få stadfestet havnivået ved Bukta for å oppnå en utjevning av nivåene mellom Altafjorden og Bottenviken. Da dette var gjort vendte Lindhagen tilbake til Hammerfest og Klouman kunne reise hjem.

Astronomiske observasjoner i Hammerfest

Fra de astronomiske oppmålingene i Hammerfest på Fuglenes er det rapporten fra Lindhagen som utførlig beskriver arbeidet, men han har i tillegg tatt seg tid til å beskrive inntrykkene av byen.

Lindhagen og Lysander hadde vært i Hammerfest i fem uker før Lindhagen dro for å hjelpe Klouman. Disse fem ukene hadde vært problematiske. Dårlig sikt og ingen hele dager med klarvær ga ikke skikkelige observasjoner. Han skulle gjøre bestemmelser av tid og senit (vertikalvinkel) og bestemmelse av breddegrader.  For breddegradbestemmelsene hadde Lindhagen på forhånd funnet ut hvilke stjerner som skulle observeres, men han måtte legge til to nye, fordi noen var umulige å observere.

Han var innlosjert i byen, trolig hos hotelleier Rostad, og måtte gå 2 versters (2,1 km) for å komme fram til observatoriet på Fuglenes. I begynnelsen hadde han tatt utgangspunkt i å gå dit med en gang det klarnet, men ofte skyet det til før han kom fram. Han besluttet seg for å være mest mulig på Fuglenes, «denne isolerte steinhaug,» for å utnytte tiden og de klare øyeblikkene bedre. Han ble mer og mer desperat over været. I løpet av en hel måned hadde han ikke sett en blå flekk på himmelen. Han skrev at en god dag for byens befolkning var delvis skyet oppholdsvær. 

Lindhagen hadde ikke et positivt inntrykk av den norske vestkysten. Hammerfest anså han som «det ekstreme nord.» Beskrivelsen hans har noen likhetspunkter med Arthur Campells skildringer fra «Reiser i Finnmark og ophold på Hammerfest 1820-1821.» Men byen hadde vokst siden den gang. Lindhagen anslo at det bodde ca. 700 mennesker på det sørvestlige hjørnet av innløpet til byen, hvor 300 seilskip besøkte havna. Han skrev:

«Man er fristet til å tro at folk lever tett på nøden her. Dette er tilfelle for de innfødte, samene. Med hensyn til de andre innbyggerne er det fullstendig forskjellig. Handelsmennene og deres ansatte lever et lett, for ikke å si et luksuriøst liv, slik som man av og til møter i regionene som er bedre favorisert fra naturens side. Druer gror ikke her, men man finner saften av druene, vin, i en slik overflod at man har en tendens til å tro at den har en polar tiltrekning av stor intensitet.»

Da Lindhagen kom tilbake til Hammerfest fra Alta 8. september, hadde han bare to mulige avganger med dampskipet sørover før byen ville bli isolert for omverden. Klouman skulle reise i slutten av september og 13. oktober var Lindhagens siste sjanse. De siste ukene endret været seg, det ble kaldere og klarere og ga han flere gode dager for å observere og for å få resultatet i havn. Han avsluttet arbeidet 12. oktober.

Basispunktene A og B, endepunktene ved Elvebakken og Bukta, samt trianguleringspunktet ved Fuglenes fikk like tiltak for bevaring. «Da mursteinspilaren over triangelpunktets metalbolt ble fjernet, den som hadde båret vekta av det universelle instrumentet, så var metalbolten synlig og utsatt. Det ble derfor lagt et tykt lag med talg og tre for å isolere bolten. Tilslutt ble en vanntett slagsteinsmur bygd rundt triangelpunktet.» Observatoriet skulle bli bevart så lenge det tålte klimaet og nøkkelen ble overrakt borgermesteren i Hammerfest. Målet var at alle disse punktene skulle ivaretas under «Fogders Opsyn, med Ordre til disse om at lade besørge de smaa Reparationer, som Tidens Tand muligens maatte gjøre fornødne.»

Resultatene fra prosjektet har vært vurdert i ettertid. Undersøkelsene viser at usikkerheten i bestemmelsen av meridianbuens totale lengde er omkring 4 mm pr km. For den norske delen er usikkerheten større, ca 15 mm pr km. Det kan være flere årsaker til dette. Mange av målingene ble utført i sterk vind. Instrumenter med forskjellig kvalitet og ulike måleprosedyrer har også hatt innvirkning på resultatene. Resultatene er like fullt imponerende på bakgrunn av utstyret og målemetodene som de hadde til rådighet.

Avslutning

Denne framstillingen er i hovedsak basert på loggbøker, rapporter og brev. Topografien i Vest-Finnmark var avgjørende for hvilke 15 geodetiske stasjoner som ble viktig for gradmålingsrekken. Det samme gjelder basislinjen og ekspansjonsnettet. De største utfordringene slik de framgår av kildene var de klimatiske forholdene, men man må anta at det relativt store og uframkommelige området også har vært en stor utfordring som har krevd god logistikk. Kildene var litt mangelfulle siden de ikke nevner logistikk, hjelperne til transport, vardebygging og oppmåling. De nevner heller ikke inntrykk av kultur og landskap som oppmålerne fikk i løpet av feltsesongene. Kanskje kan Kaptein Th. Bangs (1873) gi én forklaring på fenomenet: «Såsnart der fra assisten no.1 meldes, at instrumentet er opstillet, forvandles det hele panorama til et matematisk studiefelt, hvori de fremragende punkter alene få værd som toppunkter i triangelnettet.»

Referanser:

Bang. Th. (1873). «Landmålerliv i Finmarken». Kristiania

Brooks de Capell Arthur: «Reiser i Finnmark og ophold på Hammerfest 1820-21»

dˈ Aunet Léonie. (1968) “En Pariserinnes reise gjennom Norge til Spitsbergen Anno 1838”. Oslo: H.Aschehoug &Co.

Harsson B. G. (2005). “Struves meridianbue inn på UNESCOs liste over verdensarven” Statens Kartverk.

Harsson B.G. (2007). «Om det grunnleggende for kartfremstilling om Struves meridianbue og jordens form» Statens Kartverk.

Lindhagen D.G. (1860). “The 1850 Expedition to Norwegian Finnmakenen” in «Arc of the Meridian. Of 25°20ˈ Between The Danube and the Glacial sea. Measured from 1816 to 1855. (F.G.W. Struve) Addition B.

Mkrtychan, Vladimir. (2013). The Struve Geodetic Arc: Pathway to Global Recognition.

Pettersen Bjørn Ragnvald, 2011, KART og Plan 1-2011.«En Repsold-teodolitt i den arktiske forlengelsen av Struves meridianbue»

Printz Axel. (1955) «Landmålerliv i midnattsol». Oslo: Gyldendal

Smith, J.R. (2005). “The Struve Geodetic Arc.” International Institution for History of Surveying & Measurement.

Zorgdrager Nellejet (1997). «De rettferdiges strid. Samisk motstand mot norsk kolonialisme». Vett &Viten As.

ARKIV: Kartverkets rapporter 1840 til 1865. Barometermålinger 1845 af C. Lundh. Barometer Observasjoner under Gradmålingen i Finnmarken aar 1846 udført af C.A.B. Lundh. Klouman & Lundh 1846. Klouman 1847. Zenithdistanser vedkommende Gradmaalingen i Finnmarken 1846 og 1847 af F. Klouman. Vinkelmaalinger. Lindhagen 1850: Die Gradmessung in Norwegen. Klouman 1850: Vinkelmaalinger. Foto og illustrasjoner er lånt av Kartverket. Gradmålingsrekke og ekspansjonsnett på kart er laget av Per Christian Bratheim. Kartverket.