Snille banditter: Tjuvfiskere i Altaelva på 1970 og 1980-tallet

Del 1 - Laksefeber

For noen år siden skrev jeg masteroppgave i sosialantropologi om stakerne i Altaelva. (I samme båt. Stakere, fluefiskere og maskulinitet i laksefisket i Alta. 2013) Jeg hadde gjennom jobben på Alta Museum blitt veldig fascinert av laksefiskemiljøet og alt som hørte til, så valget av tema var enkelt og stakerne var noen spennende typer! Jeg ble tatt godt imot av alle, og en av de første jeg kom i prat med var stakeren Hans. Med sitt brede smil og glimt i øyet, og sin åpenhet og engasjement for elva ble han snart en av mine mest sentrale informanter. Men som sosialantropolog-spire på vei ut i en ny felt, der både personer, relasjoner og sosialt og geografisk landskap er ukjent, oppdager du fort at ikke alt er som du tror og situasjoner og inntrykk som best kan karakteriseres som «hæ-opplevelser» dukker opp stadig vekk. Når så en annen staker etter noen ukers feltarbeid mumlet til meg at «Hans har vært en av de største tjuvfiskerene i hele elva,» var reaksjonen min «hæææ???» Var det mulig? Var ikke tjuvfiskere banditter og kjeltringer? Det kunne i stedet virke som om tjuvfiske ga status. 

Etter at jeg var ferdig med oppgaven min om stakerne, hadde jeg lyst til å grave litt videre i dette med tjuvfiske. Jeg tok igjen kontakt med Hans. Han har elsket elva siden han var guttunge, det han ikke kan om elv og laks er ikke verdt å vite. Han var en av de som tjuvfisket mye i tiårene før utbyggingen av elva, men han ble også en av de mest respekterte stakerne i elva. På 1970-tallet var han en av årsakene til at Alta Laksefiskeri Interessentskap så seg nødt til å leie inn politimenn med schæfere for å få bukt med tjuvfiskeproblemet, senere ble han ansatt av ALI som fiskeguide for rike utlendinger. Og ingen virker å ha noen problemer med den karriereutviklingen. Tvert imot; han er slett ikke alene om å ha denne bakgrunnen. Jeg hadde dessuten fått lære meg et gammelt talesett: «De beste stakerne var de beste tjuvfiskerne» sagt med påfølgende latter, men sannsynligvis ikke mindre riktig for det! Det virket å følge beundring og respekt fra altaværingene med det å være tjuvfisker av den gamle skolen. Jeg begynte å spekulere; Hvorfor tjuvfisket man? Hvilken betydning hadde tjuvfisket for altaværingene før i tiden? Og ligger det egentlig noen motsetning i at en staker er en tidligere tjuvfisker?

Hans vokste opp nært Altaelva. De var mange søsken, men Hans var den eneste som var interessert i fiske. Han begynte tidlig å fiske ørret med sluk, og den første laksen fikk han som tenåring. Men på 1960 og - 70 tallet var elva utleid til utlendinger fra St. Hans og langt ut i august, da var det ikke mye tid igjen for altaværingene å drive lovlig fiske. Hans forteller:

"Sælvsagt så begynte æ å fiske før St. Hans. Og det va jo et flott liv i gamle daga. Det va få som fiska. Vi kunne komme til Forbygninga som va den mæst populære plassen da også. Da va ikke brua dær (i Øvre Alta forf. anm.). Det va bare fem, seks, maks ti stykk som va å fiska dær på den værste tida, ikke sant. Og det gjorde jo at vi fikk nokså mye fisk før St. Hans også. Sånn ble man bitt av basillen sakte, men sikkert. Men så kom St. Hans og da va sommern over. Da va det færdig med laksefiske. I den tia så fikk interessentene søke om ett kort, et kudøgn, langt ute i august. Det hendte at vi fikk vær med på kudøgn. Æ brukte alltid å være med. Fiske, det va livet mitt hele tida. Men æ syntes det va før galt at man liksom alltid måtte fiske på de der mørke laksan langt ute i august. Og så hadde man jo ønske å fiske mer. Og da ble det litt sånn tjyvfisking."

Altaelva har siden 1725 blitt forvaltet av Alta Laksefiskeri Interessentskap der medlemmene, som kalles interessenter, er jordbrukerne i bygda. Denne kollektive forvaltningen av lakseretten har medført at elva siden sportsfisket ble introdusert av hertugen av Roxburghe rundt 1860, har kunnet leies ut i sin helhet. Det er altså ikke som i andre elver der ulike grunneiere individuelt disponerer over hver sine vald. Bortsett fra årene rundt de to verdenskrigene har elva vært leid ut kontinuerlig i store deler av sesongen. Fra 1980-tallet og fram til i dag har utleieperioden gradvis blitt kortere, og det har blitt mange flere fiskekort tilgjengelige for de lokale. Min historie om Hans starter i 1970-årene, og da ble elva fremdeles nesten utelukkende fisket av leietakere og deres selskap. 

At hele elva var leid ut i den beste oppgangstiden fra St. Hans og til midten av august var naturligvis en fordel for de som leide og fikk ha elva for seg selv. Det var også bra for ALI som hadde gode kort på hånden når leien skulle forhandles og som fikk gode inntekter som ble fordelt til interessentene i form av elvepenger. De som ikke kom så godt ut av det var altaværingene. Ikke bare mistet de mulighetene til å fiske, noe som kanskje ikke var det verste, for som Hans forteller var det ikke så mange som var interessert i selve fisket, men de mistet også tilgangen til laks. Når høsten nærmer seg og laksen har vært en stund i elva, begynner den å skifte til gytedrakt. Da blir også kjøttet av dårlig kvalitet og egner seg lite til mat. Det er dette Hans snakker om når han sier det ikke var noe særlig å være henvist til å fiske på «de mørke laksan i august.» Den første og mest åpenbare forklaringen til at man tjuvfisker, er selvfølgelig for å få mat. I Finnmark er det sterke tradisjoner for å høste av det naturen gir, og matauk er og har vært et viktig økonomisk bidrag til husholdningene helt opp i vår tid. «Amerikanerne» fisket ikke i Alta for å skaffe mat til bordet, de fisket for sportens skyld.

I tillegg til å være matauk, var tjuvfisket også en form for demonstrasjon mot utleiet. Det var allment kjent blant bygdas befolkning at det foregikk, og det ble stilltiende akseptert. Uten å trekke parallellen altfor langt, er det fristende å se noen likheter mellom Robin Hood i Sherwood-skogen og tjuvfiskernes motiver i Alta. 

"Det begynte jo i gamledaga me at det va Altas befolkning som va vakt i elva. I den tida va det ikke'nå farlig. Æ trimma mye og va i god form. Æ bruker å si at da gikk det på silkestrømpe og sot og å være i god form. Da kom du unna det mæste. Da va æ bare nåen å tjue år og rundt der. Det va jo vældig arti og spennanes på alle måta. Samtidig va det alltid akseptert blant folk i Alta. Så du følte ikke, æ har aldri stjælt for å si det sånn. En ærlig mann på alle måta. Det va akseptert at noen tort å demonstrere mot systemet. Og vi bynte som sagt med det dær at vi sota oss litt til og i hvert fall alltid silkestrømpen ned i panna. Og alt det der. Grønne klær og kamuflert oss på beste måte. Våres plass va liksom fra Sorrisniva og opp til Kista - der i mellom. På Dalasia. Da va ikke brua dær. Den gangen så visste vi at vakta hadde telt på banken på Nerskjæra og passa godt på. Men de måtte jo sove og de måtte jo dra hjæm. Vi lå i skogen og venta og for ned å fiska. Det va jo så enkelt å få laks da."

Hvis fisket var en sport for utlendingene, var tjuvfisket nesten som en sport for altaværingene. Det var en spennende katt-og-muslek der det var om å gjøre å ikke bli oppdaget av fiskerne og ikke bli tatt av vaktene. Tjuvfisket handlet ikke bare om å få laks på land, men også om å hevde retten til å være i elva på tross av utleiet.

"Vi hadde jo også et anna prinsipp. Når Agnar Johnson, som jo var lokal dreiv elva, så tjyvfiska vi aldri. Det va når amerikaneran va hær, at vi demonstrerte."

Denne «leken» fikk en alvorligere vending når laksen ikke lenger bare representerte mat, men også kom til å få en verdi i penger. 

"Amerikaneran fiska med flua og vi egna me ræka og god sluk og fikk gjerne fast fisk på, både på første og andre og tredje kast. Alt det der gjorde at det va kjempeskøy. Men det utvikla seg. Æ må jo innrømme å si at det va væl det som kanskje ikke va det helt riktige. Det va at vi bynte å sælle laks. Æ ser i boka (I storlaksens rike. Forf. anm.) at det står at 40 kr kiloen va prisen da på seksti-søttitallet. Men vi fikk nu 60 kr kiloen førr laks. Det va jo en vanvittig pris. Hjemme måtte vi alltid arbeide og tjene penga sjøl. Det va mye mere inntekt det hær. Det va lettjente og artige penga å tjene. Så det ble jo en sport. Det gjør at man kanskje har litt sånn dårlig samvittighet, at det utvikla seg. Og det va vanskelig å slutte og stoppe det hær. Så hver sommer så blei det jo en sånn sykdom, en som du bare gikk å længta etter for å si det sånn. Vi prøvde - og det ha vi alltid hadd som en sport, å ikke vise oss førr fiskera. Det va del av opplæringa, at man mått aldri vis oss førr fiskeran, for det va litt provoseranes på alle måta. Men folk visste at vi fiska for da demonstrerte vi på en måte. Nei, vi vist oss ikke, det gjor vi aldri, så vi lurte nå på vår måte, men alle visste ka vi dreiv på me. For det va jo oppkjøpere i Alta som kjøpte fisken hos oss."

Før oppdrettslaksen gjorde sitt inntog på middagsbordet for alvor på slutten av 1980-tallet, var det et stort marked for vill-laks. Lovlig og ulovlig fisket vill-laks ble tatt imot av lokale oppkjøpere, betalt godt for, og fraktet videre til hoteller, restauranter og fiskehandlere sørpå. 60 kr kiloen i 1970 tilsvarer 450 kroner i dag, de tjente altså 4500 kr i dagens pengeverdi på en gjennomsnittlig altalaks. Pengene dette ga, var viktige for noen, men flere jeg har snakket med har vært nøye med å understreke at tjuvfiske ikke var noen heltidssysselsetting for dem. Først skulle jobben passes – så kunne man tjuvfiske på fritiden!

Når pengene ble en større del av tjuvfisket og flere og flere begynte å fiske ulovlig, ble det også et større problem for Alta Laksefiskeri Interessentskap. Tjuvfisket begynte rett og slett å gå ALI i næringa. Forhandlingssituasjonen når nye utleiekontrakter skulle drøftes ble dårligere, det var ikke like lett å få høy pris når eksklusiviteten til fisket ble gnagd i kantene. Hans forteller at det var en sport å ikke vise seg for fiskerne, men det var overhodet ikke noen hemmelighet for fiskerne at tjuvfiskerne var tett innpå dem. Jan Ekman skriver i boka "Seven nights on the Alta" fra 1983/2013 at "The short periods when non-residents like us fish are golden days for poachers." Dessuten tapte Interessentskapet penger direkte på tjuvfisket. Også den lovlig fiskede laksen ble nemlig solgt til oppkjøperne, og inntekten gikk til ALI.

På styremøtet 4.april 1973 ble det fattet et vedtak som skulle innlede en ny fase i tjuvfiskets historie i Alta: 

Sak 14. Vakthold 1973. Enstemmig vedtak: Man besluttet å få tak i 4 politimenn med 4 hunder for kontinuerlig vakt. (4 stk i to perioder = 8 stk)

(Forhandlingsprotokoll for Alta Laksefiskeri Interessentskap 18/5-63 – 25/5 -74) 

Hans forteller videre:

"Men det utvikla seg til værre og værre. Når politihundan kom så ble det værre. Da va det veldig mange som slutta å fiske for de syns det hær ble for nifst. Æ har jo mange historia om akkurat det, kor de eldre da trakk sæg tilbake og vi som va litt mere dristig og ikke redd hunda og allt det der, vi fortsætte. Men vi ble færre tjyvfiskera. Æ trur nok at de fleste har tjyvfiska når det ikke va politi og hunda. Kanskje man va en tur per sesong eller så, henta seg laks og ka det måtte være. Men æ trur det e få som fortsætte på den måten som vi gjor."  

Hans fikk sin første laks som tenåring, og da var livet forandret – etter det var det bare laksefiske som gjaldt for han. Tjuvfiske var en spennende aktivitet for unge menn, det var virkelig ikke noe for amatører! Viktigheten av kunnskap om elva, fiskeplasser, vannstand og laks er nesten større her enn i ordinært fiske eller i guiding for utlendinger. Nettopp fordi tjuvfiske må være uhyre effektivt, helst skal laksen ta på første kastet og temmes knallhardt, og fordi så mye står på spill. Ble du tatt vanket det bøter, beslaglegging av utstyr og i verste fall utestenging fra alt fiske på livstid. Denne historien begynner som et eksempel på eminente kunnskaper om og ferdigheter i laksefiske som Hans og kameratene hans hadde, og slutter som en røverhistorie der den lokale tjuvfiskeren utmanøvrer øvrigheten, først politiet med hundene og så Ole Mosesen som på den tiden representerte utleiet av elva.

"Det e jo litt artig, synes æ også, den historia fra den tida korr Brattstrømmen va en av de beste fiskeplassan i Alta. Brattstrømmen va lang. Det hadde vært en kjæmpestor brann, så det va veldig åpent, ingen skog igjen dær. Brattstrømmen va sånn at på enkelte vannstanda va den heilt fenomenal. Æ har vært å kasta i Brattstrømmen og kasta fire kast og fått fire laks. Ja. Æ hadd en kamerat med og vi kunne ikke ta mer laks førr vi klart ikke å bære mer, førr å sei det sånn. Så på enkelte vannstanda va den fantastisk. 

Så æ og en kamerat, vi sku fær dit. Og vi fikk to laks mæ enn gang.

Dagen ætter sku vi fær om morran igjæn, men æ fikk han ikke våken. Æ for heim te han og banka på vindu og allt. Han bodd i andreetasjen hjæmme hos føreldran sine. Vi va jo ung i den tia. Æ fikk han ikke våken, så tænkt æ; æ fær aleina. Forhistoria e den at det va to andre kamerater av meg som hadde funnet ut at dæm sku gjør det samme, men når dæm kom te Brattstrømmen og så at det var så åpent så torte dæm ikke det likavæl. Så de valgte å fær på øversia utafør han Agnar Johnsen, altså på Øverstengelsen som det heite, dær korr berget og vannmerket e på øversia.

Så det som dæm førrtælte meg etterpå var at dæm hadde bivåka det hele. Dæm hadde oppdaga en tulling som kom og torde å fiske helt aleina nede i Brattstrømmen og det va sælvsagt mæ. Med det samme æ kasta ut så fikk æ laks fast. Og med det samme starta politiet og hundan og båten med Ole Mosesen opp igjennom fra Stengelsen. Dæm oppdaga meg med en gang. Det va så åpent dær. Ja ja. Men æ tenkte at æ slit ikke. Nei, æ skal ha laksen på land. Så æ måtte tæmme den litt, men æ va jo knallhård mæ den, selvsagt. Og da hadd æ vært så lur at æ hadde bare tatt en plastsækk med. Æ torde ikke ta ryggsækk for æ visste at æ måtte fort unna og en sækk ville hindre meg. Jada. Æ tæmma og båten kommer, nærmre og nærmre. Æ ser førr mæ hundan som står i forsætan og kjika opp igjennom. Båten kjøre. To politi sitt dær midt i båten og hundan de kjik. Æ tænkte: Ikke fakærn, æ spring i fra dæm! Det som skjedde. Æ fikk laksen på land. Dæm hadde kanskje hundre meter igjen. Det e vanskelig for mæ å si, men dæm hadd i hvertfall kommet nært, altfor nært. Og det førtæll de her to kameratan til meg to tre år ætterpå. At dæm hadde sett. Dæm tænke: Ka slags tulling e det hær som tørr å ikke slit laksen av og spring? Men æ tenke æ slepp ikke laksen. Når æ fikk den i land så va det å slå den i haue og få den i plastsækken. Og det va tabben, æ må si æ mange ganga har tænkt på ætterpå. Førr den bei bærre halvdau. Og du veit at å spring opp i løssand - opp igjennom dær med en halvdau laks i en plastsækk… Men det gikk fort opp igjennom, og me stanga i andre handa. 

Når æ kom på toppen så va jo dæm kommet veldig nært meg. Dæm tok innpå meg førr dæm hang på hundan, hundan hjalp politiet å komme opp. Så tænkt æ; Hær e alternativ to, det e å lure dæm. Når æ kom opp å va i god fart, så æ en sånn høvelig stubbe med torv på dær. Dit smurt æ laksen og stanga. Og så sprang æ. Æ sprang rett til venstre, så tok æ springfart og dær va det litt skog og dær hoppa æ ned. OG æ kom rullanes ned den der lange bakken på slutten. Og dær e Ole Mosesen. Og Ole Mosesen va i kanonform på den hær tia. Han dreiv idrett og allt. Men æ visste jo at æ også va i god form. Så han kom me enn gang imot mæ. Men æ dro ned silkestrømpen forran ansiktet og stakk. Vel, vi kom nesten helt til Skiferberget i Pæska. Æ seig i fra han, sakte men sikkert. Så fant æ ut å løpe ætter veien, for der var det vældig fint å løpe. Så løp æ mot Pæska. Og opp i mot Pæska så ga han opp. Sælvsagt, han såg jo at æ for i frå han.

Og på den måten slapp æ unna….."  

Tilbake til utgangsspørsmålet mitt; Er det egentlig noen motsetning mellom å være berømt tjuvfisker og respektert staker? Mitt svar blir; Nei, det ikke er det.  Begge deler springer ut av en kjærlighet til og dyp kunnskap om både elva og laksen, og begge deler er et resultat av laksefeberen. Denne ubendige trangen til å være i elva når det er laksesesong. Forutsetningene for å være en dyktig tjuvfisker er de samme som for å være en dyktig staker, og de har også det til felles at begge er – på hver sin måte - knyttet til utleiefisket.

"Det va en demonstrasjon, det bynte som en demonstrasjon, men det blei en liten sykdom, for å si det sånn. Den der laksefeberen, den va grusom og vanskelig å stoppe.

Men det va når amerikaneren va hær, at vi demonstrerte. Når vi ikke fikk lov å være med på korttrekkning. Senere så blei det jo sånn at man fikk kjøpe mer og mer kort, de fleste slutta og noen fortsatte. Slik som systemet e i dag har sikkert 99 % slutta å tjyvfiske. Æ personlig har aldri tjyvfiska de siste trædve åran for å si det sånn.

Æ følte ikke at æ hadde gjort noe galt i den tia, men i ettertia kan man tenke at du va nå en liten banditt, men æ bruke å si «en snill banditt»."

I tillegg til å skaffe mat var tjuvfiske en måte å hevde sin rett til elva og laksen. Tjuvfisket var en protest mot at altaværingene ikke hadde tilgang til elva. Tidligere fantes det også et marked for salg av laks der fortjenesten lå i den døde laksen. Fra midten av 1990-tallet ble «catch and release» innført i Altaelva. Ved første øyekast ser tjuvfiske og staking der fang og slipp er hovedregel ut som motsetninger, men er det egentlig det? For både tjuvfiske og guiding er det laksen og fisket som står i sentrum. Skiftet ligger i at verdien flyttes fra den døde laksen til den levende laksen. Når jeg snakket med stakerne i forbindelse med masteroppgaven min, sa de fleste at det som motiverer dem til å jobbe som båtmenn er å kunne bruke kunnskapen sin om elva og laksen til å hjelpe andre å få laks. For dem blir da fortjenesten i den levende laksen, det er den som opprettholder Alta som en attraktiv elv og som gjør at fiskerne kommer tilbake år etter år. Og som dermed gjør det mulig for stakere og båtmenn å få være mer i elva enn de har fiskekort til – samtidig som de får betalt for det.

Både tjuvfiske og staking handler om å leve ved og med elva og å fange laks.

I dag er det ikke særlig mye tjuvfiske igjen. Noen gjengangere finnes det som ikke klarer å la være, og noen ungdommer prøver seg kanskje for spenningens skyld, men politiet og hundene er borte. Nå har det å være vakt i elveoppsynet blitt en populær sommerjobb for friluftinteressert ungdom. De kontrollerer fiskekort og holder utkikk etter tjuvfiskere, men hovedsakelig ser de til at fisket foregår på en hyggelig og rolig måte. Hans er klar på hva han mener om tjuvfiske nå:

"Æ har noen kamerata som æ vet har vært og prøvd. Og da sier æ til dem "Dokker får ikke lov å tjuvfiske! Dokker må slutte med det. Vi treng ikke det i dag!" 

Del 2 – Nerver og spenning

Ordet tjuvfiske har ingen umiddelbart hyggelig klang. Det henspeiler helt klart på en aktivitet som er ulovlig, men for mange kan det også gi assosiasjoner til mot, listighet og spennende situasjoner.

I den første delen av «Snille banditter» ville jeg prøve å gi en forklaring til hvilke motiver som lå bak tjuvfisket i Altaelva på 1970-1980-tallet. I tillegg til å være matauk, når laksen havnet på familiens eget middagsbord, var den også en inntektskilde. Prisen på laks var høy, man fikk 4500 kr i dagens pengeverdi for en gjennomsnittlig 10-kilos Altalaks. Laksen sendte oppkjøperne så videre sørover til hoteller og restauranter. Men tjuvfisket var også protest og demonstrasjon mot at elva var leid ut til utlendinger i den beste fiskeperioden. De fleste tjuvfiskerne var i bunn og grunn lidenskapelige fiskere – og det var hardt å ikke ha tilgang til elva når laksefebern raste i kroppen. 

Utover på 1970-tallet eskalerte situasjonen i elva. Flere tjuvfiskere ga Alta Laksefiskeri Interessentskap som forvalter elva både et ordensproblem, og dårligere kort på hånden når utleieprisene skulle forhandles med mulige leietakere. Dette førte til at ALI i stedet for å bruke lokale folk som elvevakter, begynte å leie inn politifolk med hunder sørfra for å gjøre jobben. Mange sluttet helt å tjuvfiske når politiet kom, men de som fortsatte svarte med å organisere seg i lag og bli enda mer utspekulerte i å prøve å lure vakta. Det ble et hardere klima, og mer sto på spill hvis de ble tatt. Min informant Hans, som var en legendarisk tjuvfisker på 1970-tallet og nå er en respektert staker og fiskeguide ansatt av ALI, forteller:

"Vi har snakka mye om det. Det va en demonstrasjon, det bynte som en demonstrasjon, men det blei en liten sykdom, for å si det sånn. Den der laksefeberen, den va grusom og vanskelig å stoppe. Og ut av det e det jo blidd mange spennanes historia. Frøktelig mange spennanes historia. Det e nesten så folk trur æ fantasere når æ førtelle allt ka æ ha vært borti. Men allt e sant. Det ha vært sånn heile tia. Vældig mye spennanes. Det ble også en sport. Æ va jo i god form. Æ hadde god træning å komme meg unna og visste blant anna hvordan hundan jobba og heile greia. Og æ va ikke redd hunda. I dag hadde æ aldri tort å gjort i nærheten av det æ gjor da altså."

Tjuvfiskehistorier kommer i alle former og varianter. I denne delen vil jeg la Hans fortelle mer med sine egne ord; om organisering av tjuvfisket, om han som bare måtte dra og tjuvfiske EN gang til og til slutt historie om en tjuvfisketur som ble spesielt nervepirrende fordi han dro alene… 

"Første åran det kom politi og hunda, så va det fjorten politi og syv hunda fra Gønges og ned til Forbygnina. De va kanskje også litt længer ned på nersia, men på nersia fiska vi lite på den tia. I hvert fall i mitt miljø. Fjorten førskjellige mæ en hund kvær og noen hadde to hunda. Så det ble jo en litt spesiell situasjon. Det førandra livet litt. Man ble litt mer redd og nærvøs. Men man fikk så god træning i det og, så vi forsette videre. Når St. Hansaften kom så visste vi at politiet og hundan va på plass. De brukte å bo på campingplassan i Øver-Alta. Det va alltid rekognosering de fire-fæm første dagan ætter St. Hans. Når vi satt i gang mått vi vær godt forberedt.

På den tia va vi godt organisert. Den som fiska va nummer en og den som va nærmest, i nærheten av han som fiska, han va nummer to. Og så hadde vi alltid et par vaktposta rundt omkring. Både vaktan og Interessentskapet visste jo kor det va vannstand. For eksempel i Nerskjæra. Og dæm visste jo at vi visste det. Og at vi ville gå fiske dær det va lettest å ta laks. Og så hadde vi radiostasjon som ga melding om når vaktan va på tur oppåver.

Det va grønn HV-uniform og silkestrømpe, en grønn hatt og lette sko på fotan. Veldig mange sluttet med tjuvfisket når politifolk begynte som vakter, men den laksefeberen – den er hard å knekke… 

Æ har mange eksempler kor eldre folk som hadde slutta, de brukte å komme til mæ og æ måtte førtelle historia om kossen det ha gådd i siste tia for de synes det va så spennanes. Æ huska en dag en kompis kom. Han brukte å komme innom mæ på jobben og si til mæ:

 - "Nå Hans, nå må du førtælle. Ka har skjedd?" Jada, så kunne æ førtælle noen historia tell han. Men så si æ til han karen at

- "Du kan jo bli med? Du træng ikke være den som sitte attmæ elva. Du kan være vaktnummer tre, fire. Kan du ikke være med. Bare bli med!"

- "E du tullat", sa han. "Æ tørr ikke" Så kom æ på jobb en mårra. Da satt han på trappa. Da hadde han vært. Han satt der og lurte, han satt bare og venta med historien.

- "Hans, æ må førtælle. Æ ha vært", sa han. Han hadde dradd til Bollo. Og Bollo, det va dalingan sin plass. "Så satt æ der i en time, i to timer, i tre timer. Æ va så redd", sa han. "At æ måtte gå på do ofte. Og veit du til slutt torte æ å kaste. Og veit du, æ kasta ut. Det va lås momentant!" Det va hannes måte å førtælle at han fikk fisk fast.

- "Æ tæmma den laksen så fort æ kunne. Og så sprang æ og hær e æ!" Og han va bare den ene gangen. Men han måtte liksom igjæn etter at hundan kom, prøve en gang til og det va en tilfredsstillelse førr han. Da va han færdig med det. Ja, for æ snakka me han mange ganga ætterpå. Nei, han va aldri senere. Men akkurat den turen, den va viktig. Det va et sånt drag mot elva."

Hans var kjent for å være i god form. Det kunne også andre få glede av!

"Klart, de flæste visste ka æ dreiv på mæ. Æ kom en lørdags formiddag på Samvirkelaget i Bossekop. Der kom det en jamngammel med mæ, springanes bort til mæ. Så sei han:

- "Hans, du bærga mæ i natt."

- "Å?, sei æ, Ka du meine me det?"

- "Æ va å tjyvfiska, æ va i Rikardholla å fiska" sa han. "Når æ stod å tæmma en laks så kom båten ned", altså stakeran, ikke sant. "Og dæm kom mot meg og æ tørna den laksen på land. Så slo æ den no bare litt i haue og tenkte at æ har jo ikke tjangs å spring. Så ætter femti meter så kasta æ mæ ned. Og der kommer vakta etter mæ, og stoppa helt attmæ meg, men han så mæ ikke. Men æ hørte ka dæm sa:

- "Det der va han Hans, vi har ikke tjangs å nå han likevæl!" 

Og sånn bei han bærga, førr de trudd da va æ som for me den laksen. Så sånn takka han mæ førr det."

Organiseringen i tjuvfiskelag gav trygghet og oversikt. Laget kunnet bestå av nr 1 som fisket, nr 2 som var nære fiskeren med krøken, nr 3 som sto vakt et stykke opp i lia og nr 4 som var oppe på åskammen med milevidt utsyn og meddelte de andre via Walkie-talkie hvis det kom noen. Det var ikke vanlig å tjuvfiske alene, men noen ganger gjorde man det likevel.

"Det værste va å gå aleina og tjyvfiske. En gang tok æ mopeden aleina opp til Detsika tidlig en morra.

Æ visste at politiet brukt å ligge bak gjærdan i Sorrisniva. Dær brukt dæm ligge å vente og vakte. Så kommer æ nedluskanes, går jo frøkteli stille nedover. Først gjømm æ sækken og stanga, så går æ fræm og rekognoser. Det sto en bil på anner sia, holdt på å si parkeringsplassen, der brua e i dag. Og det va helt lik bil som han Lyon hadde, og han Lyon han va sjef før Interessentselskapet. Så står det i tillægg en båt på den hær sia, inntell land. Da va en tom båt. Vi kjente jo alle båtan i den tia. Så tænk æ; Dæsken, ka dæm gjør hær? Det gjor mæ urolig. Ikke bare det at æ va aleina, det va nifst nok det. Men at æ ikke hadde oversikt over ka den båten og den bilen gjor dær. Neida, det va jo å gå tilbake. Æ gikk under kanten av bakken og luska rundt gjærdan og kjeik. Måtte jo gå vældig sakte, tenkte heile tia kas vindretning det va, ikke sant, for dæm hadde me hund og da lokta han mæ. De va proffe på den måten. Så æ tok en god runde der og for tebake samme vei, og ingen menneska i det heile tatt. Venta ei stund og ingen kom. Æ trøsta mæ me at dæm sikkert va på en lang tur ett eller anna ste. Kanskje dæm va opp igjennom elva mot Skjæra eller ka da måtte være, så æ fiske. For æ tenkte at hvis æ tørr å gå ned hær, så e det laks på første kastet. Det va rette vannstanden og ingen problema. 

Det som skjer da, det e at æ henta stanga og allt det der. Kobla til og gjømme sækken litt lenger bak. Og så går æ fræm. Kjika godt. Og det hører med til historien at han Ulrik Wisløff som dreiv gårdsbruk, kvær dag kvart på syv dro han over me mælkespannan til mælkebilen som henta. Ulrik kom bestandig ætter, så æ mått ikke vis meg førr han. Og nu va klokka kanskje kvart over seks eller noe i den duren, pluss minus. Så tænke æ; Æ hiv nu bare et kast. Det hæfte ikke å få en laks på land og fær der ifrå. Ja, æ går ned. Kjik godt rundt oppå der, før me det samme æ går ned fra veien så miste æ oversikten over ka som e bak mæ. Det e fæm seks meter opp. Æ kjik godt rundt, og så sætt æ mæ bak nån trær før æ går ut og kaste. Vet at æ får laks på første kast. Ja. Og æ kaste ut og får ikke laks på første kast. Æ kaste to kast. Æ kaste tre kast. Æ kaste fæm kast. Da tort æ ikke mer, så æ gikk opp igjæn. Og æ va helt førrfær over at æ ikke fikk laks. 

Det va jo heilt utrolig at æ ikke fikk laks. Førr det va jo drømme-vannstand. Allt låg te rette. De der kunne vi allt om. Ja, æ gikk inn i skogen og tænkte; Fakern, æ går ikke opp uten ein laks. Æ går ein gang til. Samme måte ned, kasta ut og da va det laks på første kastet. Og en knallsvær laks. Og æ tørne den og den va knalltung. Det hær va kastesluk, ikke sant, ikke flua, snøre nummer seksti. Æ tørne den oppåver før å komme lengst mulig, førr æ ser at klokka bynn å nærme seg kvart på syv. Rundt halv syv va den hværtfall. Æ visste aldri på sekundet når han Ulrik kom me mælkespannet. Æ tæmme laksen og får den et godt stykke opp igjenna. Det hete Mørkengamma, det lille gamlefaret opp igjænna. Æ va ikke oppi den, men heilt opp i kanten altså. Æ tørna laksen oppåver, æ måtte kom mæ lengst mulig vekk. Æ satte meg bak ei lita sånn buska, og satt og tæmma den. Men så starte laksen. Æ måtte fir ætter, kjente at det bynte sånn å dirre i stanga. Hold æ mer nå så slite den av! Og så starta den neåver. Og æ sprang. Æ sprang så det kvein i de steinan. Tjukke sånne kuppelsteina. Og så bråstoppa laksen. Og trække meg bak en lav klase av bjørk, bare så vidt den skjulte mæ. Og dær nede e brua, eller brua va ikke dær, men altså nedover den veien, ikke sant. Så æ sætt mæ bak her å tæmme, da va æ femten meter fra øversia av den båten som lå der. Og plutselig, det æ hører da æ sitte og tæmm laksen, at det e en som går i båten. Dunk dunk dunk, ut i båten. Dæven, da kjente æ at det bynte å... Tok silkestrømpa ned, vi trænte forran speilet, på kor stram den måtte være for at den sku se stygg ut. Så kjika æ fræm, og så e det bare en unggutt. Takk og pris, sier æ til meg sjøl. Æ va ikke redd nokka i den tia. Æ sprang i fra alle, æ for i fra alt da. Så tenkte; Skal æ kutte? Neida, æ kutte ikke. Æ reise mæ opp på nytt. Æ bryr mæ ikke om han unggutten. Æ bare vise meg for han og tæmme den laksen. Han veit ikke kem æ e. Silkestrømpe på og alt det der. Men så høre æ han prate med nåen. Han va fakern ikke aleina! Og igjæn kjik æ rundt i den der bjørkeklasen. Ja, der stod jo politimann i uniform! Å hærre, tænk e. Ka gjør æ nu? Nu skal æ i hvertfall kutte. 

Så høre æ han prate på nytt igjæn. Og tenkte med en gang at han har ikke hund. Fint. Æ slæpp unna. Ikke nå problem. Ja. Æ va så åvenpå når det gjaldt fysikken min at det va ingen problem. Men så prata han jo på nytt igjen, og da høre æ to østlændinga som prata sæ i mellom. Æ kjik frem, og så e jo hund i lag mæ dæm. To politi og en ung gutt. Og dæm skjyv ut båten. Dæm e fæmten meter fra meg. Æ va og målte etterpå og derfør kan æ sei at det va fæmten meter fra meg. Da trør æ ned på snøret sånn hær. Æ va proff å bite av. I dag klare æ ikke å bite av 60-snøre. Æ beit det av. Så tok æ enden av snøret og tænkte; Fakern, ska æ virkelig slæppe den her laksen? Med det samme æ satt og tenkte det hær så kommer laksen i lufta helt attmæ land. Den laksen æ hadde fast. Og dæm skvett sånn for dæm stod litt sånn halvveis uti elva. Og rett bak dem va laksen. "Det var en stor laks," hør æ dæm si, ikke sant. Ja. Å æ holdt der, på kanten, så tænk æ; Æ slæpp ikke. Æ bytte den fast helt der nede ved elva. Bare surra sånn blåknyte og va ikke nå system i den. Knyte og knyte. Æ satt og holdt foten på snøret. Veit du ka som skjedde?"

Merete: "Nei?"

"Dæm bynte å komme opp mot meg. Dæm hadde jo hund me, ikke sant. Og hunden tar jo tæften me en gång. Dæm kommer nærmere og nærmere, va en syv åtte meter fra meg, så ror dæm ut, bare to meter fra land. For dæm ska ha hunden tell å svømme. Og om du trur det eller ei, dæm ror oppover sånn, førbi meg. Æ må bare ligg still. Og husk at hunden va helt attme! Hunden va så opptatt me de dær i båten som heile tia står; -Kom nu, kom nu! Dæm sku ro og den sku svøm, og den villa ikke svøm. Hærregud, si æ til mæ sjøl, gå no uti hund! Svøm, førr faen! Dæm e altså fæm meter fra mæ me båten, men dæm e så opptatt av den hunden. Og æ trør me foten og hold snøret ned i. Og ætter mye om og men, æ følt jo en halvtime, men kanskje ti minutt, fæm minutt eller syv minutt, så ror dæm over. Hunden kommer ætter."

Merete: "Å fy søren."

"Så fær dæm over, og så vis det seg at det va ikke dæmmes bil det der. Det va en anna bil. Æ måtte jo bare vente. Venta og venta og lurte på om laksen va der ennå. Æ rørte ikke på en finger. De rota lenge på anner sia. Du vet, båten skal trækkes opp og det tok ett kvarter, tyve minutt før dæm gikk inn i skogen og førsvann. Ja, ka gjør æ da? Tok snøret opp igjæn og tredd igjønna der og bynt å dra. Og laksen e dær! Og bare for å illustrere kor spennanes da va. Når æ fikk den seksten-kilos laksen på land, så slo æ den ihjæl og kobla stanga sammen. Æ hadde sekken ti meter bak i, bak nån trær. Æ stakk laksen i sækken, og så bynte æ å springe. Først er det slett, men så bynn det loddrett opp igjønna. Så æ sprang opp igjønna skogen. Men det e klart, alle bli jo sliten. Plutselig va æ så færdig, og da gikk det opp førr mæ; E du så rar at du byinn å spring? Dæm e jo dradd dær ifra. Det va jo ikke nå å springe for, ikke sant? Det va for å førtelle kor spent allt va. Da blei det sånn.

Æ kom opp på toppen, dær mopeden sto, og så tænkte æ; Æ fær ned og henter en til! Det va ikke noe problem. Ti kilos laks. Æ va jo sikker på at dæm hadde forre dærifra. Men den bilen stod dær enno. Lyon sin bil. Æ ha aldri sport han koffør den stod dær. Ja. Men det va no det værste, å vær aleina. Det va spesielt."

Tjuvfiske var matauk, det var en lokal protest mot hvordan elva ble forvaltet, det var penger å tjene og det var nervepirrende spenning. I dag er det nesten ingen som tjuvfisker lenger, men historiene lever fortsatt i beste velgående overalt i Alta-samfunnet som vitnesbyrd om altaværingenes nære forhold til verdens beste lakseelv.